«FRA EN SVUNNEN TID»  Skrevet av  Bergljot Ringen (Lotte). Nedenfor står de første sidene i hennes beretning

 

En deilig sommerkveld i 1980 satt jeg ute i haven her hjemme på Brenna og hørte på noen slektninger fortelle historier fra gamle dager. Da fikk jeg selv ideen til å videreføre noe som min mormor, Solaug Rønning, fortalte meg i de lange, lyse sommerkveldene der oppe på setra vår, "Brentåsvollen", i 1925. Det var en del hendelser og opplevelser her fra vårt hjemsted, der også mormor Solaug hadde hatt sin barndom.

 

ut fra denne gården, som fra gårder flest, går det mange grener, spredt utover i verden. Dette blir noen få trekk fra denne heimen i gjennom ca. 15O år.

Erik Johnsen Brende (Over Brænde), min oldefar, ble født her på Brenna, den 8.9.1812.

Dette ble et år som mange måtte minnes langt fremover i tiden. Livnæringsprosessen slo helt feil, og det ble uår i aller høyeste grad. Folk og fe fikk lide, sult, sykdom og død herjet over alt i dalføret. Så mot våren 1813 ble melkistene tidlig tomme, og stråforet til dyra gikk nesten med ut på etterjulsvinteren. Barkemel ble redningen for mange og var ofte dagligkost. For dyra ble frosne kvister og bar brukt for at de skulle overleve.

 

Oldefar Erik Brende Opplevde å bli en gammel mann på 95 år. De var 6 søsken, hvorav en døde i ung alder.

 

I begynnelsen av l800-tallet levde folket her i landet i stor spenning. Andre land sto for styre og stell, men alle i Norge ønsket et selvstendig rike. Fattigdommen kunne ikke bli verre, mente man, og noe måtte gjøres. Bønder og andre med pågangsmot og kampvilje klarte i 1814 å gjøre Norge til et selvstendig rike.

 

I 1837 giftet Erik Johnsen Brende seg, 25 år gammel, med Marit Stubban, født 1818. I 1852 bygslet disse to denne gården, som fra før var leilendingsgård under Meraker Brug. Da var den drevet av Eriks foreldre, John Eriksen Tømmerås og Mali Olsdatter Bitnes.

 

Den nystartede familien Brende vokste etter hvert, og det ble en barneflokk på 12 i tallet. Min mormor var nummer 8 i rekka, født den 13.1.1854 her på Brenna.

Etter hvert som årene gikk, ble det mye å holde styr på forde som sto ved roret. Men ungene vokste opp en etter en og fikk tidlig ta sine tak både ute og inne.

 

Mormors beskrivelse av denne plassen rundt 1850-åra lyder slik: Her var bratte bakker, myr, stubber og stein på stein, men inni mellom små spavendte flekker, som da en gang i tiden flittige hender hadde slitt og arbeidet med for å holde liv i mennesker og dyr år etter år. Her sto det mange små hus rundt omkring på eiendommen, hver til sitt bruk, alle var murt opp av stein og hadde torvtak. Hovedlåna står i dag på samme plass, påbygd og restaurert mange ganger. Fjøset sto den gangen litt lenger frem på gårdsplassen enn det gjør i dag. Inne på tunet gikk låvebrua opp på låven, og inngang til fjøset var under denne.

Døråpningen var svært lav, så alle som skulle inn måtte bøye hodet, enten det var mennesker eller dyr.

 

Midt i mellom fjøs- og stuebygning gikk en smal allfarveg videre et lite stykke østover mot svenskegrensen.

 

Hovedbygningen her på gården var både mørk og utrivelig, sa mormor Solaug. Veggene i huset var likedan utvendig som innvendig, svære tømmerstokker i sin helhet, dyttet med mose i alle sprekker.

Selve stua var det største rommet. Der foregikk det meste av alt innhus-arbeide både av mann og kone. To små vinduer med grønt glass og ei stor grue, var det som ga den belysningen som måtte til fra morgen til kveld, dag ut og dag inn.

 

En spesiell vedsort som ble tatt godt vare på var furu (furugaidd). Denne type ved var det mye tjære i, derfor ga den ekstra god be­lysning og varme. Om kveldene i mørketiden, når det ble lagt inn på grua av denne, ble det ekstra belysning når kveldenes mange og viktige gjøremål skulle foregå.

 

Hjemmeindustri var det overalt. Om vinterkveldene satt alle, store og små, rundt grua med hver sitt arbeide, for der var det lys og god varme. I de lange vinterkveldene var det mye som skulle i foregå innhuses, så som karding, spinning, veving, Strikking og litt søm av alle slag. Dette var kvinnenes arbeide. Mennenes arbeide om kveldene var å holde det fottøyet som bruktes på den tiden i orden. Skinnfellarbeide, seletøyreparasjon og smurning, dessuten: vedhogst måtte gjøres hver eneste dag.

Med alt dette arbeidet innen disse 4 vegger ble plassen ofte begrenset på vinterstid især. Inventaret i stua var bare det høyst nødvendige av hjelpemidler. I dette rommet langs den ene veggen sto et langt bord med benker rundt, hvor foreldre og barn hadde hver sin plass. Ved måltidene måtte alle til bords samtidig, for maten var ofte rasjonert.

 

Over bordet i veggsprekkene, ble alle teskjeer stukket inn etter måltidet, og mang en gang bare slikket av og satt på plass. Der kunne nok på sommers tid bli forurensning av fluer. Ei kopprekke hang også der på veggen, hvor alle tretallerkener ble satt opp i rad og rekke.

Når måltidet besto av spekemat av en eller annen sort, som ikke var sjelden kost den gangen, fungerte flatbrød som tallerken. Flatbrødet var både mørkt og tykt, og oppvasken kunne være ganske liten, om det  i det hele var noen.

på skjerdingen i grua hang der alltid ei stor gryte med vann, og

i denne ble også all mat kokt. Koppvasking foregikk, om nødvendig i samme gryte etter måltidet.

 

Vevstolen var et meget viktig husgeråd. Den sto plassert så nær et vindu som mulig. Rokken og ei stor korg med ull og karder hørte også med. Alt dette måtte til for å skaffe til veie alle slags klær til hele familien år etter år. Her, var ikke. mye å velge mellom av sommer og vinterklær. Skinn, lerret, stoff og vadmel var utvalget i mange, mange år.

 

Ved siden av oppholdsstua var det et lite rom. Dette var soverommet, kammerset som de kalte det den gangen, og ble bl.a.  brukt av oldemor og oldefar. Her sto ei uttrekkseng, et par krakker og ei lita vogge hvor det alltid lå en liten unge. Dette var hele utstyret i dette rommet.

 

Sengetøyet var det vanlige i den tiden - en halmbolster (madrass med en snauklipt fell over, og til teppe en loddlen skinnfell - året rundt. Denne fellen ble hver dag hengt ut over ei spesiell stang, "fellstanga", som var montert under et skur ved låve-veggen. I det lille kjøkkenrommet ble all mat tatt godt vare på av mor, fra dag til dag, så alle fikk sin porsjon. I det ene hjørnet av kjøkkenet var det tre hyller på skrå, hvor ost, smør og flatbrød var plassert. Der var også en ovnsring, et bord og i et hjørne ei trapp opp til loftet. Det fantes også en stor trestamp med vann i, og der var ei stor treause, som alle drakk av om de skulle ha vann. Dette var kjøkkeninventaret.

 

Springvann fantes ikke den gangen her i Meraker. Mange små brønner var gravet opp rundt omkring på eiendommen. Og under regnværsperioder ble alle disse fylt opp, og det var en stor lettelse. Men ofte måtte bonden sjøl kjøre vann ifra elva som ligger 4 - 500 meter nedenfor gården. På vinterstid var det et forferdelig arbeide.

 

Noen gangklær hadde også sin plass i kjøkkenet hengende på veggen, så det duftet ofte både fjøs og stall i det lille kjøkkenrbmmet.

 

I andre etasje var det et stort rom med små vinduer. Her sto 2 - 3 uttrekkssenger med halmbonster og feller, både lodne og snaue.: Dette var ungenes soverom. Her lå de flere i hver 'seng. Men midt i den kaldeste' vintertiden var det forbåsen i fjøset som ble ungenes nattelosji. Mormor Solaug og hennes søsken måtte mang en kveld springe over til fjøset for å sove der om natten, når kulden var altfor bitende. I fjøset var det både lunt og godt og varmt. Her ble unger og dyr vant med de forskjellige lydene, og her sov alle trygt og godt sin søteste søvn.

Inne i stua måtte mor holde varmen ved like, dag og natt, for fyrstikker var ikke den gangen hver manns eie. Låning av eld (varme) hos naboen, var bruksmåten hvis ikke varmen var holdt ved like. Til dette fantes et spesielt redskap «eldtang", ble dette kalt.

 

Klær og sko lånte ungene av hverandre etter som de vokste opp. Det var ikke alltid et par sko til hver, men når den ene kom inn, gikk den andre ut. Slik skiftet de på, noen var for store andre for små. Tresko, skaller og labber var utvalget. Årene gikk også den gangen, og med omtanke for hvordan alt skulle fungere, var det nok ikke alltid så enkelt.

 

Skolegangen var så som så. I noen få uker for året, fikk de lære å lese, skrive og regne. Lærdommen ble alt etter som de hadde evner .  Oldemor og oldefar var nok flinke på sitt vis, men med dårlige kår og vanskelige tider og en stor barneflokk, kunne det bli mang en søvnløs natt.

 

Denne barneflokken på Brenna rundt 1850-årene vokste opp, bort-sett fra to, som døde ganske små. De to eldste av de 12 ble 99 og 96 år gamle, og de øvrige alle-opp imot 90 år. Vinteren i gamle dager var lang og strabasiøs, kanskje virket den dobbelt så lang som i vår tid. Dette hadde sikkert sin årsak. I første rekke var husene dårlige, kalde og trekkfulle, og i tillegg i minste laget med mat, og for manges vedkommende også mangel på klær. Dette gjorde sitt til at mange mennesker fikk tuberkulose, som man den gangen ikke hadde noe hjelpemiddel imot. Hele familier døde ut.

 

Fra den ene årstiden til den andre var folket hver på Sitt vis i virksomhet, store som små. På en gård var det mange gjøremål. Ut på etterjulsvinteren måtte mannskapet til skogs for å hogge ved til neste vinter, og for da å kjøre det hjem på vinterføre. Kapping og kløving foregikk for hånd. Våren måtte tidlig forberedes på alle slags vis. Mor måtte forberede seg på seterflytting og måtte også ha omtanke for dem som skulle være heime over sommeren. Alt måtte grundig planlegges med både mat og drikke. Av en liten grønn plante som de fant ute i naturen om våren, ble det laget Tettmelk. En del slike planter ble godt vasket og lagt i en trebonk, deretter slo man varm nysilt melk over. Etter noen dager ble denne tykke melka slått over i ei stor tønne, melketønna, ble den kalt. Hver morgen og kveld ble det fylt på 1 liter eller 2 med varm nysilt melk, helt til tønna var: full. Denne sto lagret i kjelleren og inneholdt den melka slåttefolket skulle ha heime i løpet av sommeren. Denne drikken kunne bli både seig og grønn til høsten kom. Så var det flere dager med flatbrødbaking. Dette ble lagret på stabburet. Noe skulle være med på setra, resten skulle brukes heime. Dette var all brødmaten de hadde.

 

Kje og lamming foregikk omtrent samtidig om våren. Det var da ofte trangt om plassen i det lille fjøset. Men de små og spretne krek klarte situasjonen veldig bra. ,De ble ungenes beste leke-kamerater, ut og inn fra fjøs til stue dagen lang. Så var det vasking av sau, helst da en solskinnsdag med bris. En stor trestamp ble montert ute på gårdsplassen og fylt med lunket vann, blandet med litt lut, kokt på bjørkaske. 3 - 4 sauer ble vasket samtidig, både store og små var med på dette. Noen dager senere ble sauene klippet. Da var ulla både tørr og ren, og ble tatt godt vare på. Den fikk plass i ullkorga hvorfra den gjennomgikk de forskjellige prosesser, karding, spinning, tvinning av garnet så det var klart for veving og strikking. Vevstolen måtte også få sine slag, så den ble ferdig og en ny vev kunne forberedes. Alltid sto en vev klar til veving, hvert minutt måtte utnyttes.

 

I fjøset sto buskapen bundet og ventet på å bli sluppet ut på beite etter en lang vinter med i minste laget av høy. Belysningen i fjøset kom fra to små vinduer. Noen hadde parafinlampe, og det var tiI stor hjelp for de som hadde råd til å kjøpe olje, men det var ikke for alle.

Det var vel alltid pengemangel, så alt måtte brukes med fornuft om det fantes noen ører. Det var ikke den gang kroner og millioner av disse. fjøset var det bare jordgulv, så der dyra sto bundet, trampet og lå i flere måneder om vinteren, så det ut som de hadde ligget i ei hengekøye. Etter en lang vinter uten kraftfor og mineraler og i minste laget med stråfor, var det mange elendige skapninger som ble sluppet ut om våren. Noen måtte ofte støttes. Men de grønne gresspirene gjorde underverk for disse svake dyrene.

 

Gjennom en glugge høyt oppe på veggen i fjøset ble all møkk kastet ut hver dag. Når våren kom var det utallige fluer som surret rundt omkring i hus og fjøs og ellers overalt.

 

Her på denne gården var vann et tragisk kapitel. Her var mange små brønner rundt omkring, men bare under regnperioder ble de fylt. Ellers var her nesten daglig vannkjøring med hest ifra elva som ligger noen hundre meter nedenfor gården. Hester, kyr, sauer, geiter og griser skulle ha litervis å drikke hver dag. Det sier seg selv at en også måtte spare på vannet. På kjøkkenet ble et stort trefat fylt med vann om morgenen. Alle fikk vaske seg i dette, først de små, og så de store. Etterpå kunne vannet også bli brukt til klesvask. Barns leker den gangen var ikke rare greiene. Min mormor Solaug hadde en liten filledokke som hun ofte satt og tullet med. Ingen klær og slikt, det var bare et lite tøyhode med en tråd rundt. Godter fantes sjelden eller aldri, kanskje en gang eller to for året kunne det vanke en bit brunsukker; frukt av et eller annet slag fantes det ingen ting av, ikke en gang poteter var kommet i bruk her på gården da.

 

Juleforberedelser var det også i gamle dager, men på et helt annet vis enn nå. Julehøytiden kom og gikk da som nå. Rundvask av kjøkken og andre rom var ikke bruksmåten den gangen. Men det ble brukt en stor soplime av bjørkeløv for å ta ned kongroveven fra tak og vegger to ganger for året. Etter soping av gulvene ble det strødd nytt granbar som var hakket smått opp. Dette ga en frisk og deilig lukt i huset til julehøytiden.

Juletre var enda ikke tatt i bruk her i bygda. Julepynt var en helt ukjent artikkel og ingen visste hva en julegave var. Radio og T.V. var enda langt i de.t fjerne, men stillhet og fred var det nok av, sikkert for oss i dag helt ubeskrivelig.

 

Den største gleden ved julehøytiden var hvis det kom et brev fra Amerika, fra noen kjære de hadde der. Da ble det høytlesning flere ganger om og om igjen. En gang i blant var det vedlagt et glansbilde av en engel eller en rose, noe som var en stor opplevelse for ungene. Første juledag fikk alle som hadde klær og sko lov til å bli bed mor og far til kirken. Dette var som oftest den eneste utflukten de hadde. Herfra kjørte de da med hest og slede til bjelleklang.

Julekvelden og juledagen var det alltid litt ekstra god mat, for det kunne det ellers i året være i minste laget av. Julehøytiden så alle frem til, ikke minst ungene.

 

Hvert år, like før jul, var det på alle gårdene rundt omkring i bygda slakting av forskjellige dyr - naut, svin, sau og geit. Slaktingen foregikk ute på tunet eller bak låven. Bonden sjøl kunne ofte utføre dette arbeidet, ellers var det en som dro rundt i bygda og var til hjelp med slikt. I størhuset ble det fyrt opp under ovnsringen hvor det sto ei gryte fylt med vann. Store trestamper, traug og andre hjelpemidler av det de hadde var på plass.

 

Til slaktearbeidet krevdes det dyktige kvinner som, kunne få mye ut av lite. Absolutt alt av dyra ble utnyttet og brukt. Kjøtt, blod, skinn, bust og bein. Oppbevaring av fersk mat var ikke så enkelt i den tiden., da de selvsagt manglet frysere og kjølerum, slik vi er vant med. Var det 10 kuldegrader eller mere, kunne forskjellige kjøttvarer oppbevares frosset en tid på stabburet. Men tørrsalting av kjøtt og flesk i store trestamper var den vanlige oppbevaringsmåten. En manglet i grunnen alle hjelpemidler som vi ikke kan tenke oss være foruten, ikke engang noe så enkelt som ei kjøttkvern var i bruk i den tiden. Flesk og kjøtt ble hakket opp med en stor kniv som hadde håndtak begge sider. To mann måtte til for å fullføre dette arbeidet. Men etter hvert ble det både pølsefarse og kjøttdeig. I store traug ble så denne farsen bearbeidet av både mann og kone. Tarmene måtte gjennomgå flere prosesser før de kunne tas i bruk. De ble snudd, skrapet, vasket og skylt i flere vann. Til slutt ble de lagt i hjemmekokt lutvann før de kunne brukes til pølsene. Å lage pølser var en lang prosess, og man var alltid to om den jobben. Når farsen var ferdigarbeidet, måtte en sitte og holde tarmen mellom fingrene, mens den andre stoppet farsen nedi med smal treskje. Dette tok som oftest lang tid, men det var det kanskje nok av den gangen. Rundt grua, oppunder taket, på ei stang ble det hengt pølser i metervis til tørking. Etter noen uker ble dette fin spekemørr til folket for hele sommeren.

Like før jul, gikk alltid de enslige fattige i bygda omkring på alle gårdene og bad om en liten matbit til høytiden. Disse bad stilltiende, ved å rekke frem en kvistkløft, om noen ville henge på en pølse, en kjøtt- eller fleskebit. Alle steder hvor de kom inn, ble de et mål mat rikere.

Med denne beretningen fra min mormors barndom her på Brenna vil jeg ønske alle som leser

Rønningsposten: EN GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR! Bergljot Ringen.

 

forbindelse med "Beretningen" fra Rønningen, som nå de fleste har  stiftet bekjentskap med, kommer nedenfor en billedreportasje med litt tekst om barneflokken på Brenna, der bestemor var nr 9 av de 12 som ble født der i årene fra 1837 til 1862. Det var 7 jenter og 5 gutter, og de fleste oppnådde en svært høy alder. Dette passer bra og ta med i tilknytning til Bergljots innlegg om hva bestemor fortalte til henne mens de var sammen på setra. Brentåsvollen, som også var "setra" for bestemor da hun var barn.

Senere en rang  vil det bli en lignende reportasje om bestefars nærmeste familie.

Av barneflokken døde to som småbarn, men av de 10 som vokste opp kommer en del bilder av samtlige i voksen alder. Rekkefølgen fremgår nedenfor:

 

LISBET 1837 - 1932 g.m.GUDMUND BRENDE utvandret 1867

JOHN .1839 - 1903 g.m. KAREN THOMASDTR. VOLDEN etter Johns død utv. Karen m/fam.

 

SOLAUG 1841

HALVOR 1842

begge døde tidlig

 

OLEA • 1844 - 1943 g. m. JOHN EISTENSEN BRENDE

MALI 1846 1926 g.m. PEDER JENSEN MYRAN

HALVOR 1849 - 1885 g.m. GUNHILD HALVORSDATTER

NILS 1851 - 1939 g.m. KAREN HØKNES

SOLAUG 1854 - 1936 g.m. OLE, FR. RØNNING

MARIT .1857 - 1936. g.m. LEOPOLD WELDE.

OLE 1859 - 1918 utv. USA - ugift

ELLEN MARIE 1862 - 1933 uty. 1884 g.m.THORVALD TORPET